TRENER FOR Å LEVE

Duften av klor siger inn i neseborene. Den varme fukten velter mot ansiktet hennes og etterlater to røde kinn. Siv tar tak i gelenderet som fører ned til bassenget. Hun går rolig men bestemt ned på rampen mens hun holder seg fast. Beinene hennes svinger mot hverandre med hvert skritt hun tar. Det varme vannet lindrer de tidligere stive musklene hennes, men hun skal ikke slappe av. Hun skal trene. 

Siv Hammerseng (26) er født med cerebral parese og hofteleddsdysplasi. Hun må derfor trene mye for å opprettholde musklene og motorikken i kroppen. Da hun begynte med Taekwon-Do i 2011 erfarte Siv at hun klarte å utføre bevegelser hun ikke klarte tidligere.  

– Bare det å stå på ett ben og løfte den andre foten 5 centimeter fra gulvet var helt umulig fordi jeg ikke var sterk nok. Ved å trene Taekwon-Do klarte jeg å gjennomføre bevegelser som funksjonsfriske vil kalle enkle. Det er en god følelse når man ser at treningen kan ha en så stor effekt.

Etter det blå belte måtte Siv slutte med Taekwon-Do. Hun hadde ikke mulighet til å fortsette fordi øvelsene ble for harde og avanserte med hennes funksjonshemming.

– Det var da jeg spurte meg selv: Hva skal jeg gjøre nå? Jeg kan ikke bare slutte å trene. 

Smerter uten trening

Den friske fjelluften fyller lungene med ny energi. Den er mer vennlig enn den spisse duften av klor fra bassenget. Grusen knaser mot joggeskoene hennes mens hun går oppover bakken. For hvert pust hun tar blir brillene hennes duggete.

– Jeg pleier som regel å bruke 1 ½ time når jeg går opp Fløyen i Bergen, men i dag har jeg en god følelse. Jeg tror jeg kan klare det på kortere tid, smiler Siv.

Siv varierer treningen slik at hun unngår å bli lei. Da hun sluttet med Taekwon-Do i 2013 har hun begynt å gå turer og utføre aktiviteter som svømming, ridning og klatring. En favorittene hennes er å svømme, men kun i varmt vann.

– I vann blir ikke kroppen så spastisk og stiv, så det er mye enklere for musklene mine å slappe av. På den måten får jeg trent hele kroppen uten å belaste musklene.

Utenom fysioterapi-timene trener Siv gjennomsnittlig 2 – 3 ganger i uka. Hun er ofte anspent, og trenger derfor treningen til å roe ned spasmene i kroppen.

– Hvis jeg ikke trener på en stund så gjør det fryktelig vondt i leggene. Konsekvensen av det kan være at jeg ligger oppe om nettene fordi det brenner i beina. De blir så urolige når jeg ikke trener. 

Vil unngå å forfalle

– Se så fin utsikt!

Siv pusser vekk duggen fra brillene og puster lett ut. Den tidligere bakken har utfordret både pulsen og melkesyren. Vannflasken hennes er på høykant mens hun ser utover den blå byen.

Siv mener det er motiverende å bruke mye tid til å være aktiv, men det er også noe hun må for å forebygge at hun forfaller.

– Det er naturlig for alle at kroppen forfaller, men kroppen til funksjonshemmede forfaller dobbelt så fort. Trening er en stor del av livet når man har en funksjonshemming. Vi er egentlig født med en fulltidsjobb.

Hun mener at alle har godt av å trene, men at det er enkelte funksjonsfriske som ikke liker å trene i det hele tatt. De kan velge om de vil det eller ikke.

– Konsekvensen er ofte bare noen kilo ekstra, men for en funksjonshemmet er konsekvensen mer dramatisk. Det er selvfølgelig avhengig av hvilken type funksjonshemming man har.

Siv forteller om dagen som forandret alt. Hun hadde våknet fra en god natt søvn og beroliget seg med at dagen før hadde vært helt normal og smertefri. Hun skulle til å reise seg opp fra sengen, men noe var alvorlig galt. Armene prøvde å løfte kroppen hennes, men beina ville ikke bidra. Smertene buldret gjennom leggene. Beina hennes var ikke lenger menneskelige, men robotlignende. De var låst.

– Det tok 40 minutter før gangfunksjonen min var optimal igjen. Beina mine var så stive at jeg ikke klarte å stå. Jeg har blitt fortalt at slike episoder kan bli fremtidige problemer med hyppigere forekomst hvis jeg ikke trener. Det gikk bra, men når man har kjent på hvordan det er så vil man ikke ha det sånn igjen.

Motivasjonen for å trene har vokst siden hun opplevde hva som kan bli konsekvensen. Hun er overbevist om at hvis hun slutter å trene i en lang periode vil musklene hennes bli stive og miste bevegelighet.

– Hvis jeg ikke hadde trent siden jeg var liten så er det ikke sikkert at hjernen min hadde vært like optimal som den er i dag. Det hadde nok gått utover språket og taleevnen min.

Alle må trene

Trærne sveiver lett i den friske brisen. Siv snubler nesten i steinene på bakken, men hun gir seg ikke. Det er bare to svinger med bakker igjen før hun har nådd toppen av fjellet.

– Det tar som regel 40 minutter for en funksjonsfrisk å gå opp Fløyen. Nå har vi snart brukt en time og 10 minutter. Det er mye kortere tid enn jeg pleier å bruke!

Siv forstår at det er vanskelig for funksjonsfriske å sette seg inn i hvor mye det krever for henne å opprettholde gangfunksjonen.

– Den største frustrasjonen er når folk sier ”Ja, alle må jo trene”. Det forstår jeg også, men funksjonshemmede må selv om de liker det eller ikke. Det er ikke mer synd på oss av den grunn, det betyr bare at vi har mer å ta hensyn til. Heldigvis er jeg en av de som virkelig liker å trene.

En time og 17 minutter har gått. Siv står på toppen av Fløyen og ser utover den flotte utsikten. Med stolthet smiler hun fra øre til øre.

– Jeg klarte det!